På Yucatánhalvøya i Sørøst-Mexico utgjør urfolks autonomiprosjekter en mangfoldig mosaikk av kamper med en historie som skiller seg fra riflene og balaklavene som dekte avisforsidene i 1994. De er heller ikke definert av sneglehus, autonome kommuner, Gode Regjeringer, eller kattehundens notatbøker (Referanser til zapatistenes univers, red.anm). Her, derimot, veves andre historier til virkelighet, både annerledes og lignende zapatistenes historier i Chiapas som har inspirert så mange kritiske og rebelske sjeler rundt omkring i verden. Her vil jeg presentere dere for noen av dem.
Mellom cenoter og regnskog med flate horisonter
Hvis vi på en klar dag fløy over det geografiske midtpunktet på Yucatánhalvøya og løftet blikket over regnskogens trekroner, ville vi ikke sett annet enn en rett, horisontal strek som en skillelinje i møtet mellom vegetasjonen og den sterkt blå himmelen. Det er ingen fjell eller elver på overflaten av det tynne karstlandskapet på halvøya, men lav og middels høy regnskog vokser på toppen av en skjør hydrografi av grotter (cenoter) og underjordiske bekker. Med unntak av de store urbane sentrene er størstedelen av halvøyas territorium styrt av småbondesamfunn under en form for felleseiendom kalt ejido.
I ejidoen Sanahcat i delstaten Yucatán kan man noen dager se en gruppe barn bære benker og planker fra landsbyen til en åpen plass med trær, omringet av jordbruksområder og flekker med regnskog. En mobil tavle fungerer som læringsverktøy for at barna skal diskutere og lære om agroøkologi, miljøvern, og om mayaenes kosmovisjon og identitet. Det er viktig å presisere at dette bildet hører til fortiden, før sivilsamfunnsorganisasjonen U Yich Lu’um (som betyr «jordas frukter») vinteren 2020 lanserte en kampanje for å samle inn ressurser til å bygge en stråhytte for pedagogiske og fritidsaktiviteter for arbeidsgruppene til barn og ungdom i Sanahcat.
– Diskusjonen om autonomi er noe av det som driver oss i alt vi gjør. Selv om vi har forskjellige syn også internt i organisasjonen (…), er det vi har snakket mest om matsuverenitet og økonomisk autonomi, forteller Abert Chan meg, grunnlegger av U Yich Lu’um og medlem av ejidoen i Sanahcat.
U Yich Lu’um er formelt sett en sivilsamfunnsorganisasjon som jobber med temaer som agroøkologi, territoriet som et sted for liv, læring i fellesskap, kjønnsspørsmål og menneskerettigheter. Albert karakteriserer ikke nødvendigvis organisasjonens prosjekt som antikapitalistisk, han bygger i alle fall ikke forklaringen rundt dette konseptet. I stedet finner han prosjektets eksistensgrunnlag i det å oppfylle livsnødvendigheter, inspirert av refleksjonene til Gisela, en spirituell leder fra Calakmul.
– Hun sa til oss: hvis dere ikke er friske kan dere ikke kjempe, da kan dere ikke forsvare territoriet. Jeg tror det er i den retningen vår diskusjon om matsuverenitet og økonomisk autonomi går. Det handler om å spise bra, om å inkludere barna i det vi gjør og om å ikke falle inn i NGO-diskursen (En del grasrotsorganisasjoner markerer avstand fra den ofte profesjonaliserte organisasjonskulturen, red. anm.). Vi vil ikke uten videre forlate familien for en sånn type ‘jobb’.
Forsvar av territoriet
Litt øst for Sanahcat ligger landsbyen Yaxcabá, hvor Juan Caamal organiserer arbeidsgrupper som reflekterer rundt og planlegger aksjoner til forsvar for territoriet, særlig i møte med megaprosjekter som med løfter om utvikling, modernisering av lokalsamfunnene og arbeidsplasser, ofte utsletter urfolksidentiteter og ødelegger miljøet.
– Vi har alltid sagt at uten territoriet har vi ikke autonomi. De kan kritisere oss og si at skinnene til maya-toget [Tren Maya, et statlig prosjekt] ikke kommer til å gå gjennom landsbyene vi bor i, men (…) når alt kommer til alt er det mayafolk som kommer til å lide, og hvis dette skjer kommer lokalsamfunnene til å bli proletariserte i næringssentrene de vil lage, de kommer til å få dårlig lønn og så kommer stoffavhengighet og alt det innebærer å skape byer.
Juan er en del av Asamblea de Defensores del Territorio Maya Múuch Xíinbal, en organisasjon som forkaster ideen om å ta imot ressurser fra internasjonale bistandsprogrammer eller utviklingsprosjekter. Som 25 år gammel hører Juan til en ny generasjon med urfolksaktivister som ikke var født da EZLN kom med sin første erklæring fra Lacandonjungelen. Imidlertid har CNIs struktur og tilgangen til ny teknologi fremmet spredningen av zapatismens politiske prinsipper til nye urfolksterritorier, som Yucatánhalvøya, hvor de har blitt tolket på nytt ut fra særegenhetene i hver region.
– Vi som bor her har ikke autonome kommuner enda, men vi er på vei. Alt det som zapatistene gikk gjennom for å få sin autonomi utgjør den samme veien vi også følger. Det finnes lokalsamfunn som Xcalacoop som allerede har uttalt at de vil bli en autonom kommune (…). Dette er juridiske prosesser som ejidoen vil gjennomføre for å etablere hvordan de vil leve. Noe lignende gjorde zapatistene for å kunne si hva de ville ha, og hva de ikke ville ha i sine lokalsamfunn.
Organisasjonen Múuch Xíinbal har medlemmer fra lokalsamfunn spredt i delstatene Yucatán og Quintana Roo. Noen av dem er formelt tilknyttet CNI. Organisasjonen har en fleksibel og horisontal struktur.
En kampanje for autonomi
“Frihet for Masehualfolket, autonomi for mayafolket! Vi trenger ikke storhandel - selvstyre, vi har rettigheter,» rapper Carlos Cen, også kjent som Palil Kin (som betyr «solens sønn»). De skarpe rimene på mayaspråk og spansk akkompagneres av harmonier fra trapmusikk og rytmer fra jamaicansk dance hall. Sangen, produsert av Airi Varela og Ima Felini, er en del av kampanjen U Jeets’el le Ki’kikuxtal (som betyr «for et verdig liv går vi for autonomi») ledet av Ka Kuxtal Much Meyaj, en sivilsamfunnsorganisasjon i Hopelchén, en kommune i delstaten Campeche i det sørvestlige hjørnet av halvøya.
Ka Kuxtal Much Meyaj jobber med temaer som økonomisk autonomi, lokalsamfunnsstyrte helsetjenester, urfolksrettigheter, kjønn og barndom. Kampanjen de lanserte i år har som mål å informere om muligheten de har til å etablere autonome lokalsamfunn blant den rurale befolkninga på halvøya, en rettighet sikret i artikkel 2 i den mexicanske grunnloven og ILO-konvensjon nr. 169 om urfolks rettigheter.
Kampanjen for autonomi utfolder seg parallelt med den mexicanske valgkampen i 2021, hvor underhuset i kongressen og noen lokale styringsorganer skal skiftes ut.
Like, men annerledes og mangfoldige
Med den spanske havna Vigo i sikte gikk zapatistdelegasjonen om bord i båten «La Montaña», 2. mai fra øya Isla Mujeres. På vei til kysten reiste den maritime delegasjonen, sammen med Subcomandante Moisés, gjennom delstatene Campeche, Yucatán og Quintana Roo, hvor de møtte urfolksorganisasjoner tilknytta CNI.
Lignende bilder ble vist i 2006 da “den andre kampanjen”, ledet av EZLN og Subcomandante Marcos, diskuterte med urfolkssamfunn på halvøya. Ledelsene i sneglehusene og i Maya-Yucatánregionen har endret seg mye siden den gang, men både mangfoldet i måtene folk organiserer seg på halvøya samt hvordan flere hovedlinjer kobler de yucatekanske prosjektene for sosial endring med den chiapanske zapatismen, er bemerkelsesverdige.
Selv om framtida for disse prosjektene alltid er vanskelig å forutse, er det sikkert at for personene det gjelder står det klart at de skal fortsette å leve i sine territorier, hvor de skritt for skritt skal bygge en bedre framtid.
Denne artikkelen ble først publisert i tidsskriftet LatinAmerika #2 2021: AUTONOMI.